Historier fra noen deltakere
Beste fødselsopplevelse
Nå sitter jeg her. Hjemme i min egen sofa, med brystspreng, gulpeflekker og et sovende lite mikromenneske ved siden av meg. Indigo Iro er ikke en uke gammel engang. Faktisk er det bare fem dager siden han kom til verden. Bokstavelig talt med nesa i sky, noe som bidro til at siste del av fødselen ble ganske så ubehagelig for både meg og ham. Allikevel tror jeg at dette var min beste fødselsopplevelse.
Og det til tross for at lite gikk som planlagt.
I motsetning til de tre forrige gangene, så hadde jeg faktisk forberedt meg til denne fødselen. Pustet, slappet av langt utover normalen, visualisert, stilt flere spørsmål, funnet ut mer om hva som faktisk skjer i kroppen under en fødsel og prøvd å ikke stresse med å få den i gang.
Min svangerskapshistorikk er nemlig preget av mye overtid, og med både Filippa, Sokrates og Milano har jeg endt med å bli satt i gang. Nå hadde jeg derimot bestemt meg for å gi kroppen den tiden den måtte ta, for å komme i gang av seg selv og forhåpentligvis få en bedre fødselsopplevelse enn tidligere. Det har liksom ikke vært bare, bare å bli indusert, og spesielt Milanos fødsel ble ganske heftig etter en i overkant solid dose med modningspiller.
Jeg gikk inn i en egen liten boble, stengte ute omtrent alt uten hånden til Morten og noen beskjeder og spørsmål fra jordmoren vår.
Jeg hadde først og fremst fokus på min egen pust og overrasket meg selv med å være utrolig rolig og til stede! Her følte jeg at jeg hadde stort utbytte av både samtalene med Vibeke som hadde fødselsforberedende kurs med oss og jordmoren som fulgte oss opp på helsestasjonen.
Jeg falt litt ut av det da riene tok seg opp ordentlig, og jeg kjente jeg ble ordentlig redd for at det skulle bli sånn som med Milano. Ikke at det var noe som tilsa det, men jeg hadde nok litt angst for å få det like vondt og for at ting skulle komme helt ut av kontroll igjen. Det var derfor utrolig godt å få satt en Epidural og kjenne at roen kom tilbake slik at jeg kunne fortsette å ha fokus på pusten.
Epiduraltilførselen ble imidlertid skrudd helt av da riene ble hyppige, men åpningen forble uendret på 8 cm. Det skulle den vise seg å fortsette å være en god stund til siden Indigo hadde valgt en heller upraktisk måte å bremse seg på veg ned i bekkenet mitt. Han satt rett og slett litt fast og det ble relativt heftig å få ham ut. Han lå nemlig ikke i vanlig hodeleie. Jordmoren forklarte at barn som ligger motsatt veg som ham, kalles stjernekikkere. Altså med haken og ansiktet vendt opp mot stjernene.
Heldigvis hadde vi en fantastisk jordmor som virkelig brettet opp ermene og jobbet hardt med å prøve å lirke ham løs. Få ham langt nok ned i bekkenet til at jeg kunne begynne å presse. Det var uten tvil det vondeste jeg har opplevd noen gang og noe helt annet enn de tre forrige utpresningene. «Skitfødsel» kalte jordmoren vår det, men allikevel min beste.
Jeg husker nemlig det aller meste (akkurat slik jeg ønsket). Jeg kjente på så mye mestring når jeg klarte å puste meg gjennom hver rie og jeg følte at jeg stort sett hadde nok kontroll og ro til å suge inn hver eneste detalj av min siste fødsel.
Med andre ord gikk ikke så mye etter planen. Det ble Kongsvinger i stedet for Ahus, igangsetting denne gangen også, Epidural og til slutt stjernekikkerfødsel. Men det er vel akkurat sånn det pleier å være for de fleste. At det ikke blir slik man har sett for seg, men jeg er likevel så takknemlig. For at jeg fikk oppleve en så fin fødsel og for at jeg fikk så mange rundt meg som bidro til at alt gikk så bra!
-Jørgine
Jeg var trygg og pustet rolig
Da jeg ble gravid med mitt andre barn så jeg frem til å oppleve en ny fødsel. Hvordan ville den bli denne gangen? Under min første fødsel fikk jeg epidural og var derfor innstilt på at jeg kunne ønske meg det denne gangen også, men noe i meg ønsket å føde uten.
I dette kurset fikk jeg lært mer om hvor viktig det er å være rolig, trygg og la kroppen få jobbe i fred. Jeg lærte pusteteknikker som hjalp meg med å fokusere og avspende under fødselen.
Første fødsel startet med litt hjelp på termindato, men denne gangen gikk jeg hele 10 dager over tiden. Jeg var utrolig utålmodig på slutten, men heldigvis var formen min god hele veien. Da babyen endelig meldte sin ankomst kjente jeg meg veldig klar. Jeg klarte holde meg rolig og det gikk helt fint å puste gjennom riene. Jeg kjente igjen følelsen, men dette hadde jeg god kontroll på hele tiden.
Da jeg ankom Ullevål sykehus fikk jeg tilbud om å føde på ABC klinikken. Jeg kjente meg trygg på at jeg kunne klare dette uten smertelindring og takket dermed raskt ja til det. Noe jeg er veldig glad for at jeg gjorde.
Jeg hadde en rolig og trygg fødsel hvor jeg fikk god hjelp av både pusteteknikker og stillinger jeg hadde lært på kurset underveis. Jeg klarte å beholde roen og følte meg trygg hele veien.
Jeg vil absolutt anbefale både det fødselsforberedende kurset med Mariella, som er en erfaren og trygg jordmor, og Vibekes gravideyogatimer. Jeg fikk mye bruk for både det å slappe av og bevege meg, og å la pusten flyte som jeg lærte på kurset.
Marlene
Vårt teammedlem # 2
Jeg var så trygg på at kroppen min skulle klare det
Jeg følte meg veldig trygg før fødselen, jeg hadde lært mye av både det fødselsforberedende kurset med Mariella, som er en erfaren og trygg jordmor, og av alle gravide-yogatimene med Vibeke.
Yoga Nidra hjalp meg bra da jeg var høygravid midt i en eksamensperiode, og trengte hjelp til å roe ned. Mange ganger fikk jeg en god liten søvn underveis. Jeg ble veldig oppkvikket etterpå.
Da fødselen startet følte jeg at jeg hadde en sterk kropp som var klar for det som skulle skje. Underveis kurset var jeg blitt trygg på at kroppen min ville klare å få babyen min trygt til verden. Jeg tok frem alle de mentale teknikkene jeg hadde lært, som å stole på prosessen, stole på kraften jeg hadde, holde fokus på pust og avspenning underveis. Det at Rasmus (pappaen) også hadde lært og øvd pust og forsto viktigheten av ro, ga meg masse hjelp underveis.
Det ble veldig intenst mot slutten etter 12 timer aktiv fødsel, men da jeg fikk pressrier kjente jeg urkraften komme og at jeg hadde krefter igjen til å presse ham ut. For en fantastisk evne vi har! Tryggheten jeg hadde med meg fra kurset hjalp meg underveis.
Jeg vil anbefale dette kurset til andre. Det er viktig å forberede seg, selv om jeg ikke forsto hvor intenst det ville bli, hvor viktig det var at jeg stolte på kroppen underveis, og hvilken enorm opplevelse det var å få min nyfødte sønn på brystet for første gang.
Sofie
Vårt teammedlem # 3
Kunnskapen fra kurset ga meg en god og trygg fødsel
Dette er mitt barn nummer to. Første fødsel var dramatisk, så jeg gruet meg til denne fødselen. Jeg har fått hjelp til å bearbeide den første fødselen av en psykolog fra Ullevål.
Mariella lærte meg hvordan en fødsel skal være. Jeg fikk mer forståelse om hva som skjer og jeg klarte legge vekk de gamle minnene og stole på at neste fødsel ville bli annerledes.
Jeg fikk mye trygghet gjennom pust og ro med Vibeke. På grunn av ekstrem svangerskapskvalme klarte jeg ikke delta på alle timene, så de dagene formen var dårlig var det godt å bare lytte og få roen gjennom stemmen til Vibeke på yogatimene. Det hjalp meg mye både under svangerskapet og fødselen.
Denne gangen ble jeg satt i gang to uker før termin og hadde 10 timer aktiv fødsel. Det kom kraftige rier med en gang, og jeg brukte mange av de teknikkene vi hadde lært på kurset: slippe spenninger, åpne håndflater og pusteteknikkene. Det ga meg kontroll over kroppen, og det føltes veldig trygt.
Jeg fikk epidural halvveis som senket farten på fødselen, så mot slutten tok de vannet og skrudde av epiduralen, og da ble det veldig intenst. Jeg følte meg likevel sikker på at dette skulle jeg klare. Det var så godt å oppleve en trygg, kontrollert og rolig fødsel denne gangen
Vil absolutt anbefale dette kurset for deg som har født tidligere. Det å være forberedt og føle at du har kontroll over det som skjer gir trygghet.
Kristina
Nysgjerrig, spent, glad og fornøyd
Jeg har alltid vært nysgjerrig på fødsel, og håpet på å få oppleve dette en dag. Da jeg ble gravid kom likevel tanker som «jeg aner ikke hva jeg går til, tenk om det blir en traumatisk opplevelse». Gjennom kurset fant jeg tilbake til roen og troen på egen kropp som jeg hadde sett for meg at jeg skulle ha. Ekstra fint var det å ta kurset sammen med mannen min, det satte i gang mange fine samtaler om hva vi så for oss i tiden før, under og etter fødselen.
Da fødselen startet 3,5 uke før termin, skjønte jeg ikke at det var det som skjedde. Jeg hadde regelmessige tak fra ryggen og rundt magen, det var ubehagelig, men ikke vondt. Vi dro inn til føden for en sjekk samme kveld og fikk beskjed om flat livmorhals og 0.5 cm åpning. Siden det var snakk om mulig prematur fødsel ville de at vi skulle bli over natten. Gjennom natten hadde jeg nok en del rier, men brukte både pust og avspenning når de kom og følte jeg sov greit mellom.
Morgenen etter trodde vi at vi skulle få dra hjem, men ved vaktskifte tok ting seg opp. Da åpning ble sjekket var den 7-8 cm- det var en skikkelig boost og jeg fikk masse energi! Jeg fikk på meg en sykehusskjorte og fikk nytt rom. Her inne ble det noen intense rier som jeg prøvde så godt jeg kunne å puste gjennom, med god hjelp av mannen min, og prøvde å nyte alle pausene jeg fikk. Det var absolutt best for meg å stå mest mulig av tiden, men da jeg begynte å få ordentlige pressrier endte jeg i sengen. Det funket veldig fint, og etter 15 minutter aktiv pressing fikk jeg ta henne imot og opp på brystet mitt.
Jeg har aldri hatt så mye adrenalin og lykkefølelse som timene etter fødselen. Selv er jeg sikker på at den gode opplevelsen skyldes delvis flaks (at babyen lå helt riktig i magen, gener osv.), men også at jeg koblet av i hodet, stolte på egen kropp og ga meg hen. Jeg unner alle en like god fødselsopplevelse som meg, og kan ikke få anbefalt kurset nok.
Elise
Jeg er utrolig takknemlig for at jeg tok kurset
Da jeg ble gravid visste jeg veldig lite om graviditet og fødsel, så da jeg ble tipset om kurset, takket jeg gladelig ja. Jeg synes også det var fint at vi gikk sammen som par og mannen min lærte like mye som meg.
Da fødsel nærmet seg, gledet jeg meg veldig. Jeg gjorde daglige affirmasjoner og så fram til mestringen jeg skulle føle på. Tre uker før termin snudde babyen seg i magen og la seg i seteleie. De forsøkte først på en ytre vending (å snu babyen i magen utenfra), her fikk jeg god bruk for metodene jeg hadde lært på kurset og fikk ros av legene for at jeg klarte å slappe bra av. Forsøket på vending ble mislykkes, så da måtte jeg omstille hodet og ta et valg, skulle jeg ta keisersnitt eller forsøke å føde «vanlig»?
Jeg tenkte på alt jeg hadde lært og ønsket å stole på kroppen min. Valget ble derfor at vi satte opp et keisersnitt på termin, hvis fødselen starter før, så prøver vi på en vaginal fødsel. Jeg har da tillit til at kroppen er klar og at dette var naturlig. Det ble ikke noe fødsel før termin, så vi fikk et planlagt keisersnitt på termindato.
Keisersnitt er en stor operasjon med et stort team, det er fort å bli stresset i situasjonen. Det er også en påkjenning for kroppen de første dagene.
Jeg er utrolig takknemlig for at jeg tok kurset. Det hjalp meg å omstille hodet flere ganger, slappe av, leve i nuet og ta ting som det kommer.
Mina
Tryggheten og roen som jeg ønsket meg
Jeg er en av dem som alltid har drømt om å bli mamma, jeg har vært glad i å være omgitt av barn hele livet, og engasjert fulgt mange venninner og familiemedlemmer gjennom sine svangerskap på veien inn i morsrollen. Så var det endelig min tur. Lykken var stor da to streker lyste opp, det gikk raskt, og jeg hadde vondt for å tro at vi kunne være så heldige.
Derfra ble det kort vei fra glede til at bekymringen for at det ikke skulle gå bra tok mest plass. Det er noe med det første barnet, for enten får du gå inn i etterlengtede nye roller i livet, eller du rykker tilbake til start. Og den kontrasten gav en overveldende følelse og bekymring.
Fra uke 5 fikk jeg intens kvalme, etterfulgt av å kaste opp mellom 14-20 ganger i døgnet fra uke 6. Det ble starten på 4 mnd med Hyperemesis Gravidarum. I én måned var jeg hundre prosent sykmeldt, det var selvsagt ikke nok, sett i ettertid. Jeg trosset legens anbefaling, tenkte at jeg skulle klare å stå i det, men det var bare såvidt at jeg hadde hodet over vann, om jeg i det hele tatt hadde dét. Jeg husker følelsen av at jeg ikke var tilstede i meg selv, som om jeg var i dvale. Det førte naturligvis til en svangerskapsdepresjon. Dette skulle jo være den lykkeligste tiden.
Jeg hadde sett for meg et aktivt svangerskap slik mange rundt meg hadde det, både å kunne trene, være sosial og kose meg. Som 34 år og førstegangsgravid hadde jeg i mange år løst hverdagen på en viss måte. Vant til å være tilgjengelig for alle rundt meg, med høyt energinivå og høy driv, med mange venninner og alltid rask på labben. Det var fullstendig kollisjonskurs med slik jeg hadde det.
Selv hang jeg ut av vinduet i 3. etg for å puste i frisk luft, kastet opp av lukten av hjemmet vårt, av lukten av mitt eget hår pga parfymen fra sjampoen, kastet opp av lukten av mennesker på bussen, av lukten i korridoren på jobb. Kastet opp i tekopp under teamsmøter, i fysiske møter, på vei hjem fra jobb. Det lille overskuddet jeg hadde gikk med til jobb, ellers lå jeg på sofaen, fylt av vonde følelser. All næring, vått som tørt, kom opp igjen. Jeg ble selvsagt lagt inn på Ullevål for intravenøst og fikk medisinsk behandling, uten at det hjalp tilstrekkelig.
Tankemessig- og følelsesmessig befant jeg meg på et litt mørkt sted. Dette var så ønsket og jeg var fylt av kjærlighet og dyp lykke, samtidig av voldsom engstelse og uro.
Det var tøft for meg, og det var tøft for samboeren min, som støttet meg på alle tenkelige måter. Jeg var i et eget modus for å kunne levere på jobb, men da jeg kom hjem var det som at jeg ikke hadde mulighet til å gjøre noe annet enn å ligge på sofaen, lese om statistikk for om det kunne gå bra eller dårlig. Jeg kjente meg helt handlingslammet på å ha kontakt med omverdenen.
Venninner forstod ikke hva som skjedde da jeg brått forsvant. Jeg hadde ikke muligheten til å forklare, da jeg ikke forstod selv hva slags dyp spiral jeg var i. Akkurat dét tok det lang tid å forstå selv også, det var vel først da jeg begynte å jobbe igjen i mars 2024 og jeg fikk flere ulike gir igjen i livet at jeg merket hvordan det faktisk var.
For halvveis i svangerskapet inviterte et godt vennepar oss med til Hypnobirthing-kurs hos Vibeke. Oppstart var da jeg var i uke 32. Det er den beste beslutningen jeg har tatt, og det ble starten på det som ble en fantastisk opplevelse av innspurten av svangerskapet inn mot fødsel, samt enormt gode verktøy for, og forståelse av, det fjerde trimester.
Møtet med Vibeke og hennes kunnskap ble starten på at jeg tilnærmet meg min egen graviditet på en helt annen måte.
Jeg trodde jeg var tilstede i mitt eget svangerskap, jeg var heller ikke klar over rekkevidden av de engestelige følelsene jeg bar på. Jeg trodde jeg var «mobilisert». Men jeg var egentlig veldig redd. Redd for å miste sønnen vår og for at jeg ikke skulle få ham i armene.
Etter første kurskveld kjente jeg hvordan engstelsen ble adressert. Jeg hadde alle de gode og rolige følelsene i meg et sted, men jeg trengte hjelp til å sortere kortene for å la dem ta den største plassen. Og det fikk jeg av Vibeke.
For meg, som var i en pasientrolle pga HG halve svangerskapet, var det forløsende og frigjørende da Vibeke første kveld sa at man som fødende kvinne ikke blir lagt inn på sykehuset. Du kommer inn som frisk fødende kvinne, og reiser derifra med barnet ditt (selvsagt med alle forbehold for ulike situasjoner og behov). Men som utgangspunkt, fra naturen sin side, så er man ikke pasient som fødende. Dette perspektivet satte meg tilbake i førersetet og gav meg selvtillit.
Å bruke pust aktivt, kjenne etter i kroppen og benytte avspenningsteknikker resonnerer godt hos meg etter mange år med pilates og yoga. Dette har vi som par satt stor pris på gjennom hypnobirthing-kurset.
Kurset gav meg og oss en grunnleggende ro og trygghet, både hver for oss og sammen. Samboeren min fikk en tydeligere rolle inn mot fødselen, var forberedt på hva som skulle skje, hadde kunnskap om de ulike fasene av en fødsel og hvilken pust eller berøring som kan gjøre godt underveis. Med fokus på å la pusten flyte, gi slipp, stole på kroppen og å slappe av.
Jeg var en av dem som tenkte at «hvorfor skal jeg skrive fødebrev, jeg har ikke gjort dette før og overlater meg i hendene på jordmødrene som kan dette». Det kan man selvsagt gjøre, men tenk hvordan vi forbereder oss til alle andre situasjoner i livet? Jeg er sjeleglad for å ha fått ta del i kunnskapen og innsikten til Vibeke, slik at jeg og vi stilte forberedt. Jeg brukte god tid på fødebrevet og fikk punktvis oppsummert ønsker og tanker, alt med fokus på det tryggeste for babyen og meg, og med et perspektiv på «om det skulle la seg gjøre».
Jeg hadde termindato 1. juni. Gjennom hele svangerskapet sa jeg at det var 27. mai som var termindato, da det var bursdagen til min avdøde bestemor som betydde mye for meg.
Og 27. mai våknet jeg kl. 04:30 av at det strammet seg over magen, som menssmerter på en litt høyere frekvens. Jeg kunne ikke tro at det var sant, men tok frem rietelleren på mobilen og telte 10-12 minutter mellom hver rie.
Kl. 06:30 kom riene hvert 3. minutt og var mer intense. Jeg ringte til Ullevål som ba oss komme rett inn til Føde A, og ikke innom Føde/Gyn-mottaket.
Kl. 06:45 ble vi hentet av taxi. Taxi-sjåføren ble litt trillrund i øynene da han så meg komme ut i sommerkjole, med stor mage, rier og med et rimelig mobilisert drag over ansiktet. Vi bor 5 minutter unna Ullevål Sykehus, fikk rødt lys i hvert lyskryss, og taxisjåføren var mer stresset enn oss.
Kl. 06:55 ankom vi Ullevål, da var riene sterke og jeg endte på alle fire i de røde skinnsofaene utenfor Føde A, mens jeg pustet meg gjennom, og lo innimellom slagene, i påvente av at rommet skulle bli klart.
Vi kom inn midt i vaktskiftet, og kl. 07:05 kom første jordmor som tok oss i mot og innlosjerte oss. Da CTG ble koblet på meg viste det en eneste serie av rier, og jordmoren ble overrasket over intensiteten da jeg ellers virket rolig. Kl 07:45 kom jordmoren som skulle være med oss. Da hun gjorde sin sjekk viste det 9 cm åpning, så her gikk det fort. Plutselig gikk både vannet og slimproppen, og jeg følte at jeg var passasjer i kroppens reise. Jeg pustet dypt og rolig, gjentok affirmasjonene jeg hadde skrevet og begynte for alvor å forberede meg på å hengi meg til kroppens plan.
Det gikk raskt til pressrier. Jeg hadde forberedt meg på styrtfødsel da det ligger i familien, og derav forberedt på å ikke kunne få noen form for smertelindring. Det var bra for min situasjon, for det var aldri et alternativt.
Kl. 08:30 fikk jeg beskjed om å holde igjen pressetrang om jeg klarte da riene herjet, da sønnen vår ikke lå helt riktig.
Jeg holdt igjen i nesten halvannen time, og kort oppsummert var det smertefullt. Jeg kunne ha blitt redd av smertene, men jeg gjentok to av de positive affirmasjonen jeg hadde forberedt: «Riene er ikke sterkere enn meg, riene er meg og skapes av min kropp» og «hver rie fører meg nærmere Lavrans». Jeg hang etter armene i prekestolen, kastet opp og forsøkte ulike posisjoner. Jeg fikk ingen pause da riene stadig kom i serier. Men jeg var aldri redd eller urolig. Jeg jobbet med pusten med god hjelp av min samboer som pustet med meg, han gjentok affirmasjonene for meg og jeg hadde et urokkelig fokus på å jobbe med sønnen vår.
Jeg kom til punktet hvor jeg sa at jeg ikke klarer mer, og at det ikke går. Jeg visste samtidig at nå er det nære. Snart er han her.
Kl. 10:20 la jeg meg i sengen og kunne endelig presse aktivt. Riene var effektive og viljen var hard.
Kl. 10:56 fikk jeg de magiske ordene fra den fantastiske jordmoren som var med oss om at jeg kunne gjøre meg klar for å løfte ham ut selv, det var mitt store ønske.
Kl. 10:58 løftet jeg ut og fram Lavrans som skrek høyt og jeg la ham trygt på eget bryst. Endelig var han her.
Jeg kjente umiddelbart at jeg også som mor ble født. Jeg hadde jobbet med visualisering av både farge og noe som representerte styrke gjennom hypnobirthing-kurset, og det kuliminerte i en kvinneskikkelse min mor har som en keramikkfigur hengende på veggen, laget av Astrid Grue. Et stort oransje og okergult kvinneansikt med en leopard som flekker tenner ut av sin panne. Slik følte jeg meg, i form av styrke.
Lavrans måtte bli lagt under varmelampe pga litt lav kroppstemperatur. Jeg kledde på meg og bar ham selv. Da vi skulle over på barselhotellet kom en barnepleier og sa hun skulle bære ham. Det var helt uaktuelt, jeg skulle bære ham selv, med fast blikk, korte og fokuserte skritt.
Mitt svangerskap var preget av et stort spekter av følelser, men med svangerskapskurset til Vibeke fant jeg en dyp ro, dypt forankrede positive tanker og en urokkelig trygghet. Det tok jeg med meg inn i det siste trimesteret, inn i fødsel, og inn i det fjerde trimesteret. Jeg var tro til rytmen mellom Lavrans og meg, stolte på instinktene og henga meg til å være nybakt mor, hud mot hud, og lot verden utenfor fare. Det var den største gaven jeg kunne gi til sønnen min, og til meg selv.
Kurset til Vibeke setter det naturlige fra naturen sin side i sentrum, med fokus på kvinnekroppen, fødsel, selve prosessene i kroppen, og den finurlige dynamikken mellom mor og baby. Man blir ydmyk for naturen.
Tusen takk, Vibeke, for kunnskap og ektefølt engasjement, som gav meg den tryggheten og roen som jeg ønsket meg. Og som resulterte i det som for meg ble en drømmefødsel på Ullevål Sykehus, men også definerende for hvem jeg ble som nybakt mor.
Hypnobirthing-kurset til Vibeke anbefales åpenbart på det varmeste 
-Mari